10 Kjappe: Ann Helen Brendehaug

Postet onsdag 1. august 2012

363210-8-13438309916011
Ann Helen Brendehaug fra musikkbloggen INDIeREKTE om Jethro Tull, den kommende konserthøsten, Hanne Kolstø og en hel del mer.

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg er Ann Helen, som driver musikkbloggen INDIeREKTE.no. Der deler jeg og andre tanker og tips om musikk som begeistrer og engasjerer oss.

Sjekk ut hva Ann Helen driver med her: INDIeREKTE

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg tror Hanne Kolstø vil nå ut til enda flere med sitt nye album, FlashBlack, som kommer 14. september. Jeg er veldig glad i solodebuten hennes, Riot Break, og er spent på oppfølgeren og hvordan denne blir mottatt. Kolstø er cirka den dyktigste damen jeg vet om.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
«The Swan of Meander» av Lone Wolf. Jeg er en typisk albumlytter, men i dette tilfellet er ikke albumet (The Lovers) ventet før utpå høsten en gang. Jeg liker rytmene og stemmen til Paul Marshall, spesielt når han glefser ordet «swans» i refrenget. Og jeg liker historien den forteller. Marshall toucher som regel bortpå tematikk som spinner rundt noe mystisk og mørkt / fordekt, gjerne litt morbid.

Av låter jeg er hekta på i albumsammenheng, må jeg nevne «Lighthouse», som er åpningssporet på Patrick Watson sitt album Adventures in Your Own Backyard. Det er en melodi som stenger all uro ute, når jeg setter den på. Lydbildet er så enkelt og nært at det automatisk senker pulsen min. Da er modus for hvordan jeg skal høre på resten av albumet satt. En fin egenskap for et førstespor, syns jeg.

For å veie opp singer-songwriterne, har jeg også hørt mye på Jeff the Brotherhood sin plate Hypnotic Nights, og den selvtitulerte fra Royal Headache, i sommer. Litt vanskelig å trekke frem enkeltspor fra disse, men henholdsvis «Wood Ox» og «Girls» har fått være med på spillelister på INDIeREKTE.

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.

Jeg elsker låten, og musikkvideoen er kjempeteit. Handlingen, hvis man kan kalle det det, foregår i et bibliotek, hvor Roland Orzabal synger med stor innlevelse til en meget snerpete bibliotekar som slett ikke lar seg imponere. Ellers er det mye sveipende kameraføring mellom bokhyllene, flagrende katalogkort og en ape (?!). Jeg tror denne videoen morer meg litt ekstra fordi jeg blant annet er utdannet bibliotekar.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Take That. Gjennom ca. hele mitt bevisste liv, med en (naturlig) peak i perioden ’94-’97. Gary Barlow er en dyktig popsmed, og jeg har jo en medfødt hang til vokalharmonier. Det er vel heller ikke vits å legge skjul på at det lenge var en viktig faktor at de så bra ut. I senere tid har de greid å fornye seg innenfor sjangerrammer som ellers er temmelig fastlåste, og det respekterer jeg dem for. Jeg liker å tro at det beviser at de hadde mer å fare med enn andre boyband på 90-tallet hadde.

Hva er den siste skiva du kjøpte?
Au – Both Lights.

Det er en plate som tøyer grensene i alle retninger. Harmonisk og rolig i det ene øyeblikket, voldsom og stygg i det neste. Den bygger mye på rytmiske repetisjoner og lag på lag av lyd/støy. De første gangene jeg hørte på albumet, ble jeg utslitt av alle inntrykkene, men fortsatte likevel å høre på det, fordi det i alt det kaotiske, har noen melodiøse og reflekterende partier jeg gjerne ville tilbake til.

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.

Av alle platene i min fars vinyl-samling, var det denne jeg ville høre på hvis jeg fikk velge. Grunnen var enkel: coveret har en pop-up-effekt, hvor et utsnitt av hele bandet spretter opp, når man åpner det. En slags avansert form for pop-up-lydbok, sett med mine barneøyne. Jeg skjønte tidlig at Jethro Tull var et viktig band for min far og de har, som en definerende del av oppveksten, vært avgjørende for musikkinteressen min.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
Ira Wolf Tuton i Yeasayer. Nå har han ikke hårsveis lenger, men frem til ’10 hadde han lange krøller og bart. Effektfull kombinasjon.

Hva er ditt beste festivalminne?
På grunn av tidspunkt og omstendigheter, antakeligvis James Vincent McMorrow på SXSW 2011. Jeg hadde akkurat oppdaget debutalbumet hans, Early in the Morning, og hørte ganske manisk på det, på flyet over. Festivalen og situasjonen rundt var relativt voldsom, og da har følelsesspekteret en tendens til å svinge med. McMorrow var absolutt ikke den jeg forestilte meg at han skulle være. En rar, skjeggete plugg av en ire, som satte meg helt ut av balanse med en lys og myk stemme som ikke samsvarte med oppsynet. Det er en av mine mest fundamentale musikkopplevelser noen sinne, men jeg er usikker på om det skyldes meg selv eller McMorrow. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør man glede seg til i 2012?
En konserthøst som med all sannsynlighet kommer til å bli super-tight. I nær fremtid er det Øyafestivalen, og på sikt noen plateslipp jeg har store forventninger til. Hanne Kolstø og Lone Wolf har jeg allerede nevnt. Yeasayer og The XX blir også i overkant spennende.

Les forrige 10 Kjappe her: Ann Kristin Traaen