Anmeldelse: Sondre Lerche – Pleasure

Postet fredag 3. mars 2017

Sondre Lerche // Pleasure
Sondre Lerche fortsetter å presse seg selv til sitt ytterste på Pleasure, andre del av prosjektet som ble sparket i gang på forrige album, Please.

Plateselskap: PLZ
Utgivelsesdato: 03.03.17

Reisen som Sondre Lerche har hatt som artist de siste årene har vært virkelig spennende å følge med på. Please, albumet han slapp i 2014, markerte en ny start for den etter hvert svært erfarne singer/songwriteren. Et album hvor Lerche var omringet av et større og mer sammensatt lydbilde enn noensinne. Synthene, gitarutblåsningene og energien fra Please er i stor grad tatt med videre til Pleasure.

Bergenseren har lenge vært en sterk låtskriver, det kommer tydelig frem gjennom hele diskografien hans. På nevnte Please og nye Pleasure er det derimot lagt ekstra mye arbeid ned i arrangementene. Sondre Lerche presser seg selv og bandet sitt til å gjøre oppbygninger og vendinger man sjeldent får innenfor indie rock her til lands.

Pleasure er et velkomponert album som sjeldent gir lytteren lengre pustepauser. Se på åpningssporet «Soft Feelings» som et eksempel. Insisterende og kantete synthslag, 4/4 basstrommesalg og Sondre Lerche som messer om sin egen ambivalens til livet som helhet. Det er ikke før «Siamese Twin», fem låter dypt i albumet, at både tempo og energi roer seg ned til et mykt og slentrende nivå. Låten før, «I Know Something That’s Gonna Break Your Heart», gir fra seg svært tydelige Tame Impala-vibber, både rent sonisk, i trommerytmens driv og ikke minst basslinjene og tonen. Sistnevnte videreføres til «Siamese Twin» og knytter låtene sammen på herlig vis. Videre har man andre høydepunkt som for eksempel nest siste låt på albumet, den syv minutter lange «Violent Game», som vrir og vrenger seg mellom The Strokes-assosiasjoner og den mest støyfulle siden av nittitallets skrangle-indie.

Sondre Lerche er inne i sine mest ambisiøse år som artist, og Pleasure viser klart og tydelig at han ikke har planer om å roe ned tempoet på en god stund. Med en potent blanding av egenart og velplasserte musikalske referanser til flere av de beste aktørene innenfor det utvidede sjangerbegrepet indie rock har han klart å følge opp sitt tidligere mest interessante album, Please, med en om mulig enda mer ambiøs og spennende utgivelse.

Karakter 9

– Roger Hansen