by:Larm 2017: Dag 3

Postet tirsdag 7. mars 2017

Honningbarna
by:Larm 2017 er nå historie, festivalens tredje dag bar på sine egne store høydepunkt.

Foto: Jonathan Vivaas Kise

Ponette på BLÅ

by:Larm 2017 sin tredje dag startet med den Oslobaserte kvartetten Ponette på BLÅ, som for anledningen har utvidet medlemsmassen med Simon Dolmen Bergseth fra blant annet Bendik og Commonplace på gitar. Ponette sin debut I’m Alone fra 2016 var bygd med mange av de samme brikkene som mange pop-band her til lands bruker. Synther, klang og smakfullt støyete gitarer. Et velkjent og godt brukt musikalsk uttrykk som Ponette klarte å skrive gode låter i. Ponette gjør det jeg skulle ønske at Elsa & Emilie skulle skape da de gikk fra å lage forsiktig pop med akustiske gitarer til å jage etter den mørkere synth-popen.

På BLÅ løftet Ponette de allerede store låtene opp og frem. De første to låtene ble fremført litt uoversiktlig, det virket som de rushet ørlite gjennom dem. Det tok heldigvis ikke lang tid før skuldrene senket seg og det som fulgte var en fokusert opptreden hvor Ponette klarte å visee frem sine styrker. Låtene fra I’m Alone har et storhetssøkende og alvorlig utgangspunkt, som Ponette skviste mye godt ut av i live-formatet. Ponette er uten tvil et band å følge med på i tiden fremover.

Karakter 8

Posterboys på Mono

Det er ikke så voldsomt lenge siden Posterboys viste debutsingelen «Best Friends» til verden rundt dem. En låt som trygt plasserte Posterboys på den stadig voksende listen over norske band som lefler med powerpopen. Konserten på Mono kan kort og greit oppsummeres som en sann fornøyelse, Posterboys spiller sin powerpop/rock med en innlevelse som kun kan beskrives som virkelig ektefølt.

Selv om de både av seg selv og av meg blir omtalt som powerpop er det mer som skjer i musikken dems enn som så. Det hele kretser rundt powerpopens refrengdrevne strukturer, men på flere av låtene Posterboys spilte dukket det opp elementer fra blant annet classic rock og hint av mer moderne indie rock. Forhåpentligvis klarer de å bringe frem de samme oppløftende følelsene i studio som de fikk til på Mono, vi trenger flere band som klarer å lage fengende og noenlunde naivistisk rock.

karakter 7

Cocaine Piss på BLÅ

BYLARM_LØRDAG_MISC-15Foto: Jonathan Vivaas Kise

Illsint, febrilsk stemning og null bullshit var det man fikk fra belgiske Cocaine Piss på BLÅ. Støypunkerne brukte sin tildelte halvtime på svært effektivt vis og spilte godt opp mot tjuefem raske låter før de forlot scenen. Eller, før gitaristen, bassisten og trommeslageren forlot scenen. Aurélie Poppins, bandes vokalist, var strengt tatt nesten aldri på scenen. Hun kastet seg heller rundt blant publikum gjennom hele konserten og lot de tre øvrige medlemmene kaste seg rundt på scenen.

Cocaine Piss sin konsert på BLÅ var vanskelig å ikke bli revet med av. Hardtslående, fengende og øreskjærende. Til tross for musikkens noe kaotiske utgangspunkt var det aldri uoversiktlig eller rotete å høre på. Cocaine Piss leverte et av flere sterke punkeshow fra årets by:Larm-program.

karakter 7

Honningbarna på BLÅ

Honningbarna trenger strengt tatt ikke flere som kroner dem til landets sterkeste og mest konsekvent fantastiske liveband, men la gå. Bildene fra konserten i Kulturkirken Jakob hvor Edvard Valberg crowdsurfet med celloen i fanget var et klart tegn om at de ikke hadde tenkte å være mer tilbaketrukne på scenen på bransjefestivalen enn det de ellers pleier å være. På BLÅ fortsatte de i samme spor med crowdsurfing, haugevis av fans på scenen til enhver tid. Honningbarna sine konserter er definisjonen på kontrollert kaos.

Setlisten kretser stort sett rundt bandets to siste utgivelser, Opp de nye blanke og Goldenboy. The Clash-coveren «Police On My Back» fikk de også tid til i løpet av sin intense og hektiske halvtime. Det var også ganske så moro med Martin Beyer-Olsen på vokal midtveis i konserten, og et rolig gitarist-bytte med en fan som åpenbart har brukt mye tid med Honningbarna på anlegget og el-gitaren i fanget. Honningbarna kom, så, blæsta rock, brukte BLÅ som lekegrind og gikk.

karakter 10

King Skurk One på Rockefeller

King Skurk One innfridde samtlige kriteriene for en solid rap-konsert på Rockefeller. Det lå allerede mye potensiale i rapperen på EPen Fem Cheese i 2015, men det var først på Keeg EP i fjor at han virkelig fant formen. Skurken har åpenbart blitt komfortabel på scenen etter en god håndfull konserter det siste året.

Han klarte å levere en sterk konsert, selv uten den planlagde gjesteopptreden til Lars Fersk pappa Vaular. Dette kuttet dessverre hans beste låt «Sånn Som Meg m/Lars Vaular & Cezinando» noe kort. King Skurk One hadde heldigvis nok bangers igjen å plukke av til å fylle halvtimen sin. Den lekne tilnærmingen han har til sjangeren han opererer i ble sømløst overført til scenen, King Skurk One er rett og slett en herlig liveartist som åpenbart koser seg godt når han står foran publikum.

Karakter 8

Store P på Rockefeller

Regnmannen har skapt store bølger de siste månedene med sine nye singler «Vi Esje Herfra» og «Dypt»Oppfølgeren til hans uhyre sterke debutalbum er på vei og konserten på Rockefeller fungerte mest av alt som en deilig påminnelse om at Store P er noe av det beste med norsk rap for tiden. En ting er hva han får til i studio, som i seg selv er sterkt nok til å få heftig applaus, men det han får til i liveformatet er minst like imponerende.

Med forsiktig jernhånd hadde Store P med hypemann Girson ved sin side full kontroll på de oppmøtte på Rockefeller. Både «Herregud Her E Eg», «Ikkje Bare Meg» og «Vikje Vær I Din Verden» satt publikum i fyr og flamme, og responsen Store P fikk under de nevnte to ferske singlene tyder på at fansen hans er like imponert som meg over hvor dyktig Store P er til å skape interessant og særegen rapmusikk. Det er sjeldent en rapkonsert er såpass fokusert, målrettet, engasjerende og sterk som da Store P rundet av by:Larm 2017 med et av festivalens utvilsomme høydepunkt.

karakter 10

– Roger Hansen