Intervju: Angelica’s Elegy

Postet onsdag 13. mars 2013

angelicaselegy_band_1_small
I forkant av Angelica’s Elegy sin releasekonsert på Internasjonalen pratet jeg med dem om blant annet melankoli, å bli stemplet som noe man ikke er og hvordan de kanskje vil lage andrealbumet sitt.

Foto: Benedikte Olsen

Hva er det med melankoli som er så tiltrekkende når det kommer til å lage musikk?
Det har nok noe med at veldig mye av musikken vi hører på er forankret i melankoli. Kanskje det er derfor det har blitt litt naturlig, men det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er tiltrekkende med melankolien. Melankoli har en ro over seg, en slags pause. Det er veldig mye rundt oss i hverdagen som gjør at man ikke har så mye tid til å sitte for seg selv og få en liten pause. Det er deilig å høre på, men samtidig kan en del melankolsk musikk bli litt kjedelig, trist og ensformig. Vi ser ikke på vår musikk som trist, mer betenkelig. Det stemmer mer overens med lyttemusikk, hvis vi er jævla happy så lager vi ikke en sang om det.

Man kan lage musikk som ikke viser glede på en overtydelig måte. Tekstene er ikke så veldig melankolske, vi har ikke «triste» partier i låtene våre sånn at musikken kan bli kalt melankolsk. Det er veldig viktig å kunne ta opp trist tematikk på en litt håpefull måte, ingen av låtene er sippe-sanger. Det kan være et trist uttrykk, men man kan ha veldig positive trekk med et melankolsk svøp over seg. Å eksperimentere med harmonikk blir lettere også, når grunnstemning er litt melankolsk. Da er det lettere å ta mer uforutsigbare vendinger.

Har melankolien i musikken vært tilstede fra bandets oppstart?
Ja, det var vel vært sånn hele tiden. Vi har alltid lagd musikk med en litt ubestemmelig følelse. Når vi startet så hadde vi mange av de samme åpenbare referansene som Motorpsycho, Sigur Ros og Radiohead. Ingen av de er nødvendigvis dødstrist, men ingen av dem er så jævlig happy heller. Sigur Rós kan være skikkelig euforisk, samtidig som det ikke er direkte happy, det kan ose av glede men ha et ubestemmelig trist svøp over seg. Det er en stemning vi hadde lyst til å fange.

Dere sier at det først og fremst er musikken og ikke tekstene som har melankolien i seg, hva er det dere prøver å si med tekstene?
Vi bruker litt forskjellige teknikker. Noe er mer vagt, litt ubestemmelig. Setninger som gir en viss stemning men ikke nødvendigvis har en overordnet mening. Noen låter fanger en liten historie på en måte som setter en stemning. Det handler mye om å velge de rette adjektivene og beskrivelser man bruker og hvilke detaljer man trekker fram. Man kan fortelle historier på forskjellige måter. Rent lyrisk er vi ikke direkte narrative, men vi er mer ute etter å sette en stemning.

Siden albumet har mye informasjon å ta inn på en gang, ganske variert så har vi prøvd å gjøre det litt cinematisk og drømmende i uttrykket. Det har vi også prøvd å gjøre med tekstene, å skape en følelse av at alt ikke er virkelig. Drøm og virkelighet. Å hente ut en stemning man har hatt i en drøm, en stemning man ikke helt vet hvordan man kan sette ord på, også da prøve å sette ord på det.

Alt trenger ikke være så jævlig tydelig. Det må gå ann å være kritisk til samfunnet og sint på ting uten å nødvendigvis være overtydelig og sytete. Alt trenger ikke være så punkete, man kan ha punk-følelsen i kroppen men prøve å vise det på en litt annerledes og kanskje mer kunstnerisk måte.

Når dere ga ut Cognitive Dissonance EP så ble jeg litt overrasket over hvordan bandet faktisk låt. Første låten jeg hørte fra dere var Hazy Days of Yesteryear, en låt som lener seg mer mot shoegaze enn det EPen gjør, og EPen er også litt annerledes enn albumet. Har det vært en bevisst tanke eller skjedde det naturlig?
Det er veldig viktig å gi folk noe de ikke forventer, og at man overrasker seg selv med hva man gir ut også. Ta litt harde valg og lage musikk som er uforutsigbar. I begynnelsen spilte vi litt annerledes, spesielt live, og fikk et slags shoegaze-stempel. som aldri helt har skjønt. Vi føler at musikken vår ikke er shoegaze i det hele tatt. For oss var verken EPen eller albumet så overraskende for oss selv, men overraskelsen var nok et resultat av at folk hadde hørt den andre siden av oss først. Med en gang man har litt støyete lyd og litt vreng og klang på vokalen så er det en enkel parallell å dra over til shoegaze. Noe vi ikke er enig i, og hvis du faktisk hører på band som My Bloody Valentine og Slowdive så er det en helt annen greie. Hazy Days of Yesteryear er nok en av de låtene som var med på å gi oss det shoegazestempelet, og siden den var en av de første låtene folk hørte fra oss så ble det sånn.

Vi tenkte ikke så veldig mye på å gjøre albumet helhetlig, vi vil helst lage låter som er oss uten å måtte tenke for mye på om de passer sammen. Forhåpentligvis er det det vi har fått til. Rekkefølgen på låtene i albumet var ganske viktig, og en del av den helhetlige stemningen kommer av det.

Er Sad Songs For Happy People en aktiv label eller er det mest en underkategori i Riot Factory? Og hvordan ble det hele til?
Det ble til fordi vi hadde tenkt å gi ut Angelica’s Elegy, Snøskred og Dråpe. Vi ville rett og slett starte et plateselskap. Etterhvert kom vi i kontakt med Riot Factory, men vi ville fremdeles beholde den følelsen av at vi var en vennegjeng som startet label. Dra på turné sammen og ha en litt samlet framtoning. Så ble vi enige med Riot Factory at vi kunne bli et underlabel hos dem hvor vi samles, men rent teknisk er det Riot Factory som styrer alt sammen. Det er mest for å samle tre band som ikke nødvendigvis er helt like, men som kanskje har en god del overlapp i fanbasen. Tre band med ganske lik estetikk. Hvis folk sjekket ut en band på Sad Songs For Happy People så ville de kanskje sjekke ut et annet også. Vi liker at vi er med på Riot Factory, men det er ikke like sannsynlig at hvis du liker oss så liker du Sunswitch som at hvis du liker oss så liker du Dråpe.

Nå som dere har gitt ut debutalbumet Gold Celeste, er dere komfortable med å lage den vanskelige andreplata?
Veldig mange band har lyst til å gjøre noe nytt, men lytterne er kanskje mer interessert i å høre mer av det samme de fikk på debutalbumet. Kanskje den vanskelige andreplata ikke er så vanskelig for bandet, men at når det albumet bandet er fornøyd med slippes så blir fansen skuffet på grunn av at de forventet noe som lignet mer på debuten. Det er kjipt å være en kopi av seg selv, å gi ut en plate som er akkurat sånn som folk tror den kommer til å være. Det er bare vanskelig. En debutplate kan ofte ha noe som en andreplate ikke har, så det viktigste er kanskje å prøve å ta med essensen av hva som gjorde debutplata så bra.

Hvilken retning vil dere gå i på neste album, og hvor lang tid vil dere vente?
Man vil helst ikke vente så altfor lenge, type Loveless-oppfølgeren. Nå har vi et spesielt forhold til det å jobbe i studio siden vi alle er folk som har kompetanse innen det feltet. I tillegg så har vi Greener Productions, som er et studio vokalisten vår Simen jobber i med Karl Klaseie fra Snøskred, studioet vi har benytta oss mye av fram til nå. Hvordan det blir med andrealbumet er vanskelig å si, om vi kanskje går i et annet studio for å få litt andre omgivelser så vil vi nok gjøre mye av jobben selv. Det er litt positivt og litt negativt. Det er fint å ha den friheten til å gjøre ting på sin måte framfor å leie et studio med en produsent i to uker og få en deadline. Vi har en plan om å lage låter og spille inn låter for å få på plass et lite bibliotek av låter til neste albumet.

Skisser er også noe vi vil bruke mer, bruke opptak fra skissene i låtene vi gir ut. Rapid Changes, b-siden til Rewind All Your Footsteps er en låt hvor vi gjorde alt på en dag, og det fungerte ganske bra. Å ta ting litt intuitivt. Gleden av å spille noe første gang og at det klaffer, den energien er skikkelig vanskelig å gjenskape når man skal spille det inn senere. Andreplata kan bli skapt på den måten, bruke mer tid å teste ut skissene og jamme fram låter.

– Roger Hansen