Intervju: Rumble In Rhodos

Postet lørdag 26. oktober 2013

rumble in rhodos
Synth, utvikling, riff-o-rama-kvelder og det å bli satt i hardcore-båsen.

Foto: ukjent

En times tid før Rumble In Rhodos skulle spille på Big Dipper i Oslo for å feire at deres nye album «Grace And Nuance» var ute fikk jeg slå av en prat med Thomas og Henrik, to av medlemmene i bandet. Vi pratet om utviklingen bandet har gått gjennom de ti siste årene, hvorfor det storslåtte er så vakkert, konsert vs studio og hvorfor synthen har fått mer plass i bandets lydbilde.

Rumble In Rhodos har alltid vært et band i konstant utvikling, det er i hvert fall det jeg føler når jeg hører på enkeltlåter fra de fire studioplatene deres. Hva mener dere selv at har vært det viktigste dere har lært siden oppstarten i 2003?
Når man setter ting i den sammenhengen at vi har holdt på lenge og dette er det fjerde albumet, så er det nok at alle bandmedlemmene er med på låtskrivingen, i større og mindre grad, noen skriver mer enn andre. Alle har noe de skulle ha sagt, vi er et demokratisk band, på godt og vondt. Det er nok en stor del av det som holder interessen oppe til å kunne dedikere seg til et så stort prosjekt. Den utviklingen vi har gått gjennom bunner nok i et genuint musikkengasjement, vi holder ikke fast på en sjanger også kverner avgårde med den. Hva hvert medlem liker av musikk og hva man vil utforske. Når man blir litt eldre så tør man pushe grensene litt mer enn før, man føler ikke at man trenger den tryggheten man får av å tilhøre i en bås.

En av de viktigste tingene som har vært med helt fra starten, noe folk kanskje kan kjenne seg igjen i er energien i konsertene våre, som kanskje gir det hele et ekstra element. Det kommer kanskje fra at deler av bandet har bakgrunn i hardcore.

Vi har et mye klarere mål med hver enkelt låt på de to siste platene. Smartere oppbygning av låter, less is more-prinsippet. Før var det et demokrati hvor ingen sa «nei, det her kan vi ikke gjøre» og vi lesset på med riff, så varte hver låt fem-seks minutter. Vi har jobbet mye med dynamikk, tone ting ned. Man kan få ting til å låte stort ut ved å kutte ned på ting også.

De første to platene deres hadde et tydelig post-hardcore-preg, selv om dere allerede da var opptatt av melodier. Hvor kom inspirasjonen fra i de første årene som band?
Vi har jo alltid blitt satt i den hardcore-båsen, og det kan stemme for to-tre i bandet helt fra begynnelsen av. Mye av det handler ikke om kun det musikalske, men alt det rundt. Måten man pusher bandet, hvilke spillesteder man oppsøker og den slags ting. Det er uttrykksformen som blir til noe hardt, og på de første platene har Thomas en mye mer voldsom vokal som kan være med på å bygge en hardcore-referanse. Pop-melodiene som har vært der helt siden første albumet kommer fra noe helt annet, de kommer fra pop-musikk, rock & roll og et ønske om å spille fine harmonier. Pop-elementene våre har nok kommet tydeligere frem på de to siste skivene fordi den biten har blitt på produsert på et smartere vis.

Hvordan har referansepunktene deres forandret seg mellom de to første og to nyeste platene?
Den store forskjellen er at vi har brukt mye mer tangenter på de to siste platene, det er mye pop som blir lagd som bruker synth-elementer. Vi har ikke satt noen regler på instrumentbruk, før var vi på en måte et mer streit band instrumentmessig. Gitar, bass, vokal, trommer. Vi hadde noen piano-elementer på de første platene også, men nå lar vi det kanskje styre låtene litt mer. Det skaper bredde i albumet.

På det nye albumet «Graze And Nuance» har dere omfavnet synthen i større grad enn tidligere, noe som har fremhevet pop-elementene i musikken deres. Hvilken side av pop/rock-gjerdet vil dere si at dere lener dere mest mot?
Thomas har sin agenda, Henrik har sin, men som band har vi ikke en uttalt visjon om hva vi er. De forskjellige medlemmene definer hva vi er. Det forrige albumet var en plate vi alle var skikkelig stolte av. Vi begynte å lage mer låter på synther, og da var det naturlig å la det ligge mer foran i lydbildet. Bandet har siden forrige platen fått inn et medlem på synth også, noe som selvfølgelig påvirket musikken.

Kjernemedlemmene i bandet har spilt sammen i ti år nå, er det fremdeles lett å lage musikk sammen?
Før i tiden var vi et typisk band-band, møttes i øvingslokalet hver søndag og hadde riff-o-rama-kvelder hvor man la lag på lag med riff sammen til låter. Folk sitter hjemme og lager sine ting, kommer opp med idéer. Det har det blitt mer og mer av på de to siste platene. Før hadde vi kanskje et riff eller to hver som man ville vise de andre, nå kommer man kanskje med en visjon om noe mer enn det, i steden for et riff så har man heller et vers og et refreng. Også har den digitale utviklingen har gjort at man kan få lagd en bedre skisse før man viser fram idéen sin til resten av bandet. Å jobbe i studio med Erlend og Anders som er utstoppelige idébanker er en fin opplevelse også. De er med på å foredle hele pakken, de jobber med Thomas på vokalen, de jobber med Henrik med gitaren og så videre. Til slutt blir det en pakke som alle kan stå inne for.

Jeg må si at «Grace And Nuance» er et voldsomt storslått album, med et tykt lydbilde og låter som er store nok til å kle stadionformatet. Åpningssporet «Nothing Left To Shake» er et kroneksempel på dette. Hva er det med et storslått uttrykk som er så attraktivt for dere?
Vi har alltid hatt en maksimalisme gående, det er mye som skjer i låtene våre, i tillegg til at vi jo er seks medlemmer, og er et band som ikke nødvendigvis vil rendyrke et uttrykk og kjøre veldig simple ting. Kanskje det er derfor folk bruker prog-begrepet når de beskriver musikken vår. Det går mye på produksjonen også, vi er jo glad i storslåtte ting. Det har vært stunder i studio når det blir veldig svært i en låt hvor vi har kost oss skikkelig. Vi oppdaget klang-pedalen, da var det ingen vei tilbake.

Gjennom hele katalogen har Rumble In Rhodos vært et band som etter min mening oser av selvsikkerhet. Jeg har en teori som handler om det at å tro på seg selv er noe av det viktigste en musiker/låtskriver må kunne. Er dette noe dere kan si dere enige i, og følte dere at dere var selvsikre i oppstarten av bandet?
Ja, det har vært en selvsikkerhet i bandet fra starten av, det startet også ut som en lek på en måte. Vi hadde ikke kjempeambisjoner utover det å gi ut en plate og spille i Bergen, Trondheim og rundt omkring der folk ville at vi skulle spille. Vi har vært heldige med anmeldelser også, og det hjelper på selvsikkerheten det og. Det låter nok selvsikkert for deg som lytter, men det er jo helt klart et element i det å lage musikk at det skal være en slags utrygghet også. Vi skal ikke sitte med svar som du eller hvem som helst skal like.

Med den nye skiva har det vært en mye større usikkerhet rundt det, det forrige albumet var vi jævlig sikre på. Alt i bandet fungerte som bare det. Bandet utvikler seg, men man har jo lyst til å ha en rød tråd. Har vi gått for langt i forhold til hva vi er? Burde dette her vært noe annet? Men når vi hører på albumet nå syns vi jo at det er en god skive, men det var uten tvil en utrygghet i skapelsen av dette albumet.

Konsertvirksomhet har tatt opp en stor del av de ti årene dere har vært et band, hvor er dere mest komfortable, på scenen eller i studio?
For oss er studio og konsert to vidt forskjellige ting. Det er ingenting som er så gøy som å være i studio når alt går etter planen og man er på en kreativ opptur. Å lage ny musikk er enormt inspirerende. Vi representerer to forskjellige ting live og på plate, selv om vi for mange uansett er Rumble In Rhodos. I studio sitter man der og jobber fram en ting, men hele tiden vet man at på et tidspunkt må man stå foran folk og vise det fram. Spesielt her i Oslo er det en ganske nervepirrende opplevelse, når ting skal klaffe. Det siste leddet er jo livefremførelsen av plata, og vi har jo alltid vært et liveband. Det å spille konserter har alltid vært en enormt viktig del av Rumble In Rhodos, men på de to siste skivene har de to tingene blitt mer og mer adskilte.

Det er et klisjefylt spørsmål, men låttitlene deres har egentlig helt fra starten av hatt et poetisk preg. Hva handler egentlig musikken deres om?
Tekstene er en veldig personlig ting for meg (Thomas). Tekster kan dukke opp fra overalt, hvis jeg ser en film, hører på en plate, drømmer eller hva som helst. Mange lurer ofte på hva tekstene handler om, at de også kan virke litt storslåtte ut i blant. Det er nok bare min signatur på hva jeg vil si, masse personlige historier. Jeg syns det er viktig at selv om det er umulig å skjønne hva det handler om uten at man vet det fra før av, så kan man hente noe ut fra det allikevel. Mye metaforer, la ting være litt mystiske. Tekstene matcher musikken godt når man ser sånn på det.

– Roger Hansen