Intervju: Sleep Party People

Postet tirsdag 15. oktober 2013

sleep party people
Selv om historier om soveromsprodusenter som opplever uforventet suksess er en av vår tids største klisjéer er jeg glad for at nettopp det skjedde med Brian Batz, mannen bak Sleep Party People.

Foto: ukjent

Brian Batz er mannen bak et av de mest interessante musikalske prosjektene som har dukket opp i Danmark de siste årene, Sleep Party People. Drømmende musikk med elementer fra pop, post-rock, ambient og shoegaze. Tidligere i Oktober var han innom Oslo sammen med Scarlet Chives for å spille konsert på Blå, bandet han er en del av ved siden av soloprosjektet sitt. Jeg grep sjansen og satt opp et intervju med Brian Batz, og det var uten tvil verdt det.

Min introduksjon til Sleep Party People (SPP) var «A Dark God Heart», en låt jeg fikk beskjed om at hadde fått personen jeg fikk tipset av til å gråte, og sangen endte opp med å bli en av de mest følelsesladde låtene jeg hørte i hele 2012. Hvor kommer følelsene bak musikken din fra?
Mine tekster handler kort fortalt om ting jeg opplever i mitt liv. Jeg er sikker på at folk har hatt forskjellig oppvekst og opplevd forskjellige ting, det er min måte å komme ut med noe på. Når jeg lager sangene mine og skriver tekstene så er det viktig for meg at begge deler passer sammen, hvis musikken er trist eller melankolsk så må også teksten være det.

Hvordan fant du sounden din?
Jeg produserer all musikken selv, men jeg vet virkelig ikke hvordan alt henger sammen. Jeg aner ikke hvordan en kompressor virker, hvordan en equalizers virker, jeg vet ikke hvilken rekkefølge effektene bør settes i. Jeg setter det hele opp for å matche det jeg hører for meg inni hodet mitt. Lydene har blitt til fordi jeg har ikke fulgt noen oppskrift. Alt jeg gjør er å utforske, det gjør jeg alltid når jeg skal skrive musikk. Jeg setter meg nesten aldri ned ved et piano for å skrive en sang, det er som oftest en lyd eller en tanke som inspirerer meg til å starte på en ny sang.

Hva fikk deg til å starte opp SPP som et soloprosjekt, og ikke et band?
Det startet i 2008, og grunnen var nok at jeg var litt lei av å lage musikk med andre. Jeg hadde aldri lagd musikk helt på egenhånd før, så jeg gikk til innkjøp av en macbook, et lite lydkort og ProTools. Uten å være helt sikker på hva jeg skulle lage så begynte jeg å lage musikk hjemme på soverommet, uten noen stor plan. Etter et års tid hadde jeg de ti sangene som havnet på første albumet. Jeg syntes virkelig at det låt bra, jeg var oppriktig stolt av meg selv, at jeg hadde funnet noe jeg ikke forventet å finne. Rett etter fikk jeg en mail fra det som på det tidspunktet var Danmarks beste plateselskap, og alt tok fart derfra. I bunn og grunn hadde jeg ingen planer med dette prosjektet, jeg ville lage noe for meg selv.

Det har blitt flere og flere soveromsmusikere de siste årene, som spiller inn alle instrumentene selv, med et ønske om at musikken de lager ikke skal høres ut som en person sitt forsøk på å lage musikk med andre. Hvordan er det for deg å lage musikk som kler et bandformat så godt som det gjør helt på egenhånd?
Det var ganske naturlig for meg, ikke fordi jeg er dyktig på alle instrumenter, men jeg kan litt på mange instrumenter. Istedenfor å fortelle en trommeslager hvordan en låt skal spilles, da kan jeg heller gjøre det selv. Jeg slipper å dirigere andre. På den måten går prosessen til tider mye fortere, men andre ganger veldig sakte. For et halvt år siden var jeg i San Francisco for å lage den tredje platen, da hadde jeg en full måned alene i to studioer med to produsenter. Den prosessen gikk fort, alt var på plass. Jeg gjorde trommene, gikk inn i et annet rom og spilte inn en bassgang, også inn i et nytt rom til en gitar og så videre. Hjemme i København kan det ta mye lengre tid. På den nye platen er alt spilt for hånd, noe som er mer tidkrevende enn å bruke trommemaskin slik som tidligere.

Har du noen gang hatt lyst til å gjøre SPP til et mer tradisjonelt band, eller er det noe spesielt med det å gjøre SPP som et soloprosjekt?
Jeg har jo et liveband, og jeg har mange ganger tenkt på å ta dem med inn i låtskrivingen, men jeg har gått inn for å lage musikken selv. Da slipper jeg å gå med på kompromiss, jeg liker å kunne bestemme over min egen musikk. Sleep Party People er mitt prosjekt, og det som er på platen er det jeg som har gjort, det er en deilig følelse. Jeg er bare heldig som kan spille såpass mange instrumenter at jeg har muligheten til å gjøre denne musikken på egenhånd.

Hvordan er det å gjøre det du gjør i Danmark? Her i Norge blir vi opplyst om danske band og artister ved ujevne mellomrom, men det er til tider vanskelig å vite hva som skjer under de vi får høre om. Baby In Vain, Sleep Party People, Iceage, Scarlet Chives og ferske Riot Factory-signeringen Ice Cream Cathedral er de første jeg tenker på når jeg tenker på dansk musikk i 2013. Skjer det mye spennende i Danmark som vi nordmenn kanskje ikke får vite om?
Jeg syns at den danske musikkscenen er bedre enn noen gang. Danskene gjør mye interessant, i punkscenen for eksempel. Mange har også et tydelig internasjonalt preg, det er flere og flere danske band som blir signert på labels som 4AD og Bella Union og drar på turné over hele verden. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke. Da jeg var atten år gammel spilte jeg i selvfølgelig i band, men det låt jævlig, det gjorde det! Nå er det masse unge mennesker i Danmark som lager fantastisk musikk. Det har kanskje noe med at det er lettere å bli inspirert nå, det er lettere å finne band og artister som kan være med på å forme musikken man selv lager.

Blir den danske undergrunnen støttet av dansk media?
Ja, det vil jeg si. Baby In Vain har fått oppslag i Politiken, den største avisen i Danmark, ikke at de er så dypt nede i undergrunnen. Jeg syns også at Danmark er forholdsvis gode til å skrive om ny musikk fra undergrunnen, men radioen er ikke så flinke til å spille den. Jeg skulle ønske at det ble et sterkere fokus på den nye musikkscenen, fordi det er mye sinnsykt interessant der. Nå vet jeg ikke hvordan det er i Norge, men jeg kan forestille meg at deres radiokanaler er flinkere til å spille litt mer alternativ musikk. Håndverkere som hører på radio hele dagen hører Medina, Kim Larsen, Kashmir og så videre. Da blir det de bandene de forholder seg til, noe som gjør at mye ny og interessant musikk blir oversett.

Jeg tror det er vanskeligere for nye band å nå samme størrelse som det var for femten, kanskje tjue år siden. Band som havner i Pitchfork-båsen har en lavere takhøyde når det kommer til suksess og popularitet. Hva tror du er fremtiden for SPP på den siden av saken, det gikk jo veldig fort oppover med de to platene du har gitt ut til nå?
Det er litt vanskelig å si, det er flere faktorer som spiller inn. Den nye platen høres ikke ut som tidligere Sleep Party People-materiale, den er mye mer organisk i sounden enn de to første platene. Det gjør kanskje at musikken trekker inn nye fans, med det nye lydbildet. Jeg håper at det skjer, men det er ikke noe jeg tenker så mye over. Jeg lager først og fremst musikken for min egen del, også er det herlig at folk har omfavnet det. Jeg tror også at det handler mye om hvordan man er som artist, hvordan man bruker ting som sosiale medier for å bygge bånd med fansen.

Det å bruke en maske som en del av sitt visuelle uttrykk er relativt utbredt, ofte som en måte å gjemme bort sin egen identitet. Du har ditt eget navn på blant annet facebook-siden, det virker ikke som du bruker masken for å anonymisere deg selv. Hva er det da som er grunnen?
Egentlig var det fordi når jeg var ferdig med den første platen var det folk som ville at jeg skulle slippe konserter som Sleep Party People, noe jeg ikke hadde lyst til. Jeg turde ikke synge, jeg er egentlig voldsomt sjenert. Jeg og en venn satt en dag og brainstormet om hvordan vi kunne gjøre konsertene interessant rent visuelt. Så kom vi fram til at det kunne vært kult å bruke masken som jeg brukte på albumcoveret til første platen. Det er jo mange andre som spiller med maske, Slipknot, The Knife for eksempel. Slipknot brukte jo maskene for å holde sine identiteter hemmelige. De maskene vi bruker har mye bevegelse i seg, noe som skaper noe fint visuelt. Det var deilig å ha maskene i starten, fordi jeg kunne gjemme meg bak den på scenen.

På den første konserten vi gjorde, som oppvarming for The Antlers var jeg mer nærvøs enn jeg noensinne hadde vært før. Jeg tror ikke at den konserten hadde gått bra uten masken, jeg hadde ikke klart å slappe nok av. Nå har vi spilt såpass mye at jeg er komfortabel på scenen, nå føler jeg ikke at den er nødvendig, men det er et sterkt visuelt element. Når vi reiser til Øst-Europa eller Asia så ser vi hjemmelagde masker i publikum, det er alltid fint å se. Masken forsvinner nok aldri helt, den forblir nok som et slags trademark eller en logo. Den er jo viktig for den visuelle biten av Sleep Party People.

Du slapp nylig en live-EP gjennom Here Today, og du har pratet litt om hvordan det neste albumet blir. Er albumet ferdig, eller jobbes det fremdeles med den?
Platen er egentlig ferdig, vi snakker med forskjellige plateselskap for å finne ut hvordan vi kan få gitt den ut i hele verden. Musikalsk er den som nevnt gjort litt annerledes enn tidligere. Mer organisk, fysiske instrumenter og mindre bruk av macbook. Jeg synger med min egen stemme, den der kaninstemmen er nesten helt borte. Det låter mer som et indieband enn noe annet. Det har vært en stor overgang, jeg har prøvd å utvikle konseptet Sleep Party People, og tre ting jeg valgte å gjøre var å gå bort fra vokaleffekten, trommemaskinen og bruke mindre piano. Det var faktisk pianoet jeg ville bort fra først, for å gi musikken mer tyngde. Musikken skulle låte organisk, jeg vil at det skal høres ut som om et band står og spiller live i studio. Det med å ta bort vokaleffekten har vært en stor forandring, grunnen til at jeg brukte effekten var fordi jeg syntes at stemmen min ikke var god nok, men på denne neste platen har det fungert godt å bruke min egen stemme.

Hvordan er det å balansere det å være med i en kvintett som Scarlet Chives samtidig som du gjør Sleep Party People på egenhånd?
Det har faktisk vært ganske lett å balansere prosjektene, når Scarlet Chives har jobbet med ny plate og turné har det vært i perioder hvor Sleep Party People ikke har hatt turnéplaner. Når det kommer til låtskriving skjer det ganske naturlig, jeg begynner kanskje å lage noe til Sleep Party People som ender opp med å bli en låt til Scarlet Chives, og omvendt.

«Sohn» fra den nye platen til Scarlet Chives minner meg om tidligere nevnte «A Dark God Heart», tror du at de forskjellige prosjektene påvirker hverandre en del?
Akkurat «Sohn» ble skrevet av Rasmus Lindahl, ikke meg, men man kan nok høre at det er jeg som har mikset albumet. Den låten har utvilsomt litt av de samme elementene som «A Dark God Heart», eksplosjonen litt uti begge låter for eksempel. Det er viktig for meg å ha et soloprosjekt, men det er også veldig viktig å ha Scarlet Chives. Først og fremst fordi det er helt fantastiske mennesker, mine beste venner. Vi fungerer også meget bra sammen musikalsk. Det hadde nok vært litt kjedelig å kun ha Sleep Party People på en måte, litt ensomt kanskje. Man er jo litt ensom når man lager musikk helt alene.

– Roger Hansen