Intervju: The Good The Bad and The Zugly

Postet torsdag 31. januar 2013

TGTBATZ
AIDS er morsomt, Mayhem blir kanskje sure og bitre gamle menn kjøper ikke merch. Jeg har prata med The Good The Bad and The Zugly.

Foto: Ida Børsand

På en bar i den øverste delen av Thorvald Meyers Gate slo jeg av en prat med Kim Skaug, gitarist i albumaktuelle The Good The Bad and The Zugly. Her er resultatet, et nokså langt intervju om blant annet bitre gamle menn som henger på Last Train, Okkultokrati sin World of Warcraft/tarotkort-greie og at AIDS er morsomt.

Tidligere har dere kun gitt ut sju-tommere, enten alene eller som split med andre. Hvordan er det å gi ut et fullt album nå?
Det var ikke planen i det hele tatt. Vi skulle bare gi ut sju-tommere, planen var å gi ut sju-tommerene på forskjellige labels. Forskjellige tegnere, studioer og alt. Det klarte vi fire ganger, også var det Kristian på Platebutikken Tiger som lurte på om vi ville gi ut skive.  Vi gikk i studio og spilte inn så mange låter vi har, og hvis det ble nok låter så ble det et album, og hvis det ikke skjedde det så ble det bare sju-tommere. Så ble det en hel skive til slutt. Du får mye mer oppmerksomhet hvis du gir ut en hel skive, det er tydeligvis skive som gjelder.

Fysisk Format har jo blitt et label som faktisk klarer å selge platene de gir ut, noe som er bra for både labelet og banda. Hvordan er det å jobbe med dem?
Fysisk Format er et veldig kult label og Kristian skjønner hva som må gjøres. Vi har masse dårlige idéer og regler innad i bandet som er umulig for han noen ganger, så vi må gå litt på kompromiss. Vi tok første bandbilde nå etter tre år, fordi Kristian ville at vi skulle ta bandbilde. Planen var jo å gi ut på forskjellige labels, men vi holder oss til Fysisk Format nå. Han skjønner at vi ikke spiller så veldig mye, for oss blir en plate rundt åtte konserter, det holder for oss. Vi prøver å gjøre det han vil, men det er gamle folk i bandet. Folk som bare har spilt punkrock hele livet som ikke er like gira på å turnere som før.

Du sier at det er gamle folk som spiller i bandet, men for meg låter Anti World Music ganske ungt, både tekster og riff. Hvordan går det ann å låte ungt med gamle rockere bak instrumentene?
Det er jeg og Eirik som er yngst som har lagd mesteparten av riffene på albumet, så det låter kanskje litt ungt allerede der. Så kommer Zugly som er bassisten og Lars Dehli som synger inn, folk som har vært der siden 90-tallet. Det blir Last Train-rock, fordi det er de har holdt på med. Når jeg kommer med et nytt riff og prøver å gjøre det til noe så ender det opp som en blanding av scandi, Turbo-punk, fordi det er jo det de har gjort hele livet. Det låter allikevel mer ungt, og det har mye med at vi ler såpass mye av det vi synger om. Det er for dumt det vi sier i tekstene, og vi skal jo ingen steder med bandet. Vi synger bare om det som irriterer oss i hverdagen, det er ikke noen stor visjon bak bandet. Vi er først og fremst folk som henger på bar, at vi eier et instrument er en andreprioritet egentlig. Det er jo det vi er, folk som drikker øl som eier en gitar også spiller vi rock.

Punk i Norge er mange forskjellige ting, du sier at dere bare drikker øl og lager punk, også har du de som snakker om politiske kampsaker både i og mellom låtene sine. Hva tenker du om det?
Vi er ikke punkrockere. Vi er folk liker punkrock, men vi er ikke punkrockere. Vi går ikke i demonstrasjoner eller henger på Blitz. Det er de som er punkrockere, det er de som mener noe. Jeg vet ikke om den opprinnelige punken var politisk, punken starta vel kanskje med Stooges. Den amerikanske punken var vel ganske fri for politikk. Det var den britiske punken som var politisk også smitta det over på den amerikanske. Ramones er fortsatt det kuleste punkbandet, ikke de britiske banda.

Selv om medlemmene i TGTBATZ ikke kaller seg selv punkere så er jo musikken punk, er det tekstene som skiller dere fra punkerne?
Vi synger om AIDS fordi vi syns det er morsomt, andre synger om AIDS fordi de vil bekjempe det. Vi ser det fra et South Park-standpunkt. Hvis vi ser på andre band på Fysisk Format, for eksempel Okkultokrati som på en måte har en slags World of Warcraft-greie over seg, som kaller seg Snake og har tarot-kortklubb med andre band. Det er dems greie, å prate om at verden raser sammen og at alt er dritt. Det er ikke noe vi bryr oss om, verden kan være som den vil for oss. Det er ingen mening bak alt, det er jo bare å gi faen liksom.

Vi er først og fremst bitre gamle menn tror jeg, alle de gutta var der når det slo gjennom for folk på Last Train. De spilte ikke i de riktige banda, de spilte på Last Train når scandi rock og deathpunken var der. De slo aldri gjennom bare, utenom Lars som er litt på siden, som har en vellykka karriere og syns at det er morsomt å spille i band. Vi er like opptatt av å komme til Last Train etter vi har spilt som å spille. Vi er bare et band, som alle andre band på øvingslokalet. Alle har spilt i band som har hatt store visjoner, som det ikke ble noe stort av. Så lagde vi dette bandet, også virker det som det er dette folk liker.

Anmeldelsene av Anti World Music de siste ukene har vært veldig fine, hva tenker du om det og hva tror du det var som funka med albumet?
Ja, de har vært veldig fine. Det beste for oss er vel at Kvelertak kom sånn at alle begynte å stjele riff fra dem, så kunne vi spille Turbo-rock alene. Vi er ikke så langt unna det alle har gjort de siste ti årene, så hvorfor vi slo ann tror jeg stammer fra Last Train, den gjengen derfra som har satt pris på at vi gjør noe som ikke har blitt gjort på noen år.

Vi har jo stort sett bare feite gamle mannfolk i tredveåra som står på konsertene våre. Vi er det eneste punkbandet som bare har sure mannfolk som ser på oss, som står og snakker om at alt var bedre før. Det er jo det vi liker, det er de vi vil ha. De kjøper ikke merch eller skiva, de kommer og er sure og bitre, men det er jo det vi er vi også.

I fjor var det sju-tommere og Øya-konsert som var de største tingene dere gjorde, og selv om dere selv ser på bandet som kun gøy/bittert så er det fremdeles et band folk bryr seg om, at låtene treffer folk. Hva syns du om det?
Ja, vi er det bandet. Såklart hjelper det å ha holdt på en stund. Jeg tror at folk som ikke har lykkes lager bedre og bedre musikk, det blir sjeldent dårligere med årene. Vi gjør tydeligvis noe som er annerledes, siden folk liker det. Hvis du lager noe som er helt likt alt annet så forsvinner du i mengden. Musikken skiller seg kanskje ut, men vi er bare vanlige folk. En vennegjeng fra Hadeland. Jeg digger jo at folk spør om hva sangene handler om, fordi de handler som regel ikke noe noe som helst. Det er en og en linje med morsomheter.

Vi hadde regna med å være på Last Train i mange år, spille konserter der. Fordelen vår er at dette er et konsept som varer, selv om det går til helvete med all kommersiell suksess. Vi er fornøyde både hvis det fortsetter oppover og hvis det går tilbake til å spille på Last Train i romjula.

Nå blir det release på BLÅ, 7. Februar. Hvordan havnet dere der?
Det krangla vi oss til. Vi ville egentlig ha det på Blitz, fordi det hadde vært morsomt, men så gikk ikke det på grunn av en hel haug av grunner. Så fant vi ut at vi ville spille på BLÅ fordi det er world music-scenen nr.1 i Oslo, skiva heter jo Anti World Music. Det verste vi vet er tuba- og djembe-folk, så det å spille der hadde vært humor. Nå er jo det noe som kun vi syns er morsomt da, folk flest ser kanskje ikke humoren der like mye som oss. Vi har ikke noe forhold til BLÅ, men det er jo bare fordi alle har sitt sted. Vårt sted har alltid vært Last Train, i tillegg til Garage og So What!.

Du nevnte tidligere at dere er en vennegjeng fra Hadeland, men bandet blir omtalt som Oslo-band. Hva syns du om det? Er dere Hadeland-band eller Oslo-band?
Det er ikke så farlig for oss, folk kan omtale oss som hva de vil. Alle har bodd i Oslo i mange år, de to eldste flytta vel fra Hadeland for nærmere tjue år siden. Så om vi omtales som Oslo-band så er ikke det feil. Når vi er i Oslo sier vi Hadeland-band og i Hadeland sier vi Oslo-band. Hvis det irriterer noen så er det kjempegøy.

Jeg syns at oslo-punk er en sjanger som funker best som en paraplybetegnelse, men noen sier at det kun er folk som er født og oppvokst i byen som har lov til å bruke den. Hva syns du om det?
På låten vår Sitter fast i hælvete, når den basslinja starter, den sinte og stygge bassen, det er Oslo-punk for meg. Det er Kristopher Schau som har lagt mye vekt på det at vi er Oslo-punk, han syns det låter Oslo over hele greia. Derfor har det blitt Oslo-punk. Egon Holstad også, han sier at det er lyden av Oslo, men når alt kommer til alt så er det er det ikke lyden av noen ting. Det er lyden av en bassgitar.

Siden dere nå gir ut debutalbumet, er planen å slappe av etter turnéen?
Nei, det blir flere sju-tommere. Vi skal i studio igjen i April eller Mai for å fortsette med den greia der. Hvis du spiller inn en skive så får du kanskje sju-åtte lette konserter fra den, skal du leve på den i et år liksom? Eller skal du gi noe kontinuerlig for å fortsette å få spillejobber? Så vi fortsetter med sju-tommere.

Vi har gitt ut på forskjellige labels, det første var No Fucking Hippies, andre labelet var Big Dipper. Også fikk vi Egon Holstad til å sette opp et label for å gi ut en split med Göttemia, med låten Fucking is Awesome på. Han trykka bare opp 100eks, så den er helt borte. Vi i bandet har den ikke engang. Etter det ville vi gi ut en sju-tommer på Fysisk Format, også ble det litt større enn vi hadde tenkt.

En ting jeg syns funker skikkelig bra med albumet er måten dere blander det fengende med det harde. Det er noe med den R’en til Lars Dehli som minner meg mye om Vebjørn i Haust. Et sted mellom pop-punk og Haust, kanskje?
Den har han stjelt, R’en. Vi satt i studio med Bjarte fra Kvelertak og Ruben som spilte i Haust før, også skulle Lars varme opp stemmen sin. Så gjør han sånne Haust-ish R’er, uten å vite at Ruben spilte i Haust. På en tidligee sju-tommer så har han putta inn to sånne R’er, litt på kødd da. Litt senere gikk vi ut for å røyke, og da står Lars der og kødder med R’er. Så når vi skulle spille inn skiva så la han inn en del sånne greier, fordi det er litt morsomt. Vi hadde egentlig tenkt å legge inn en linje fra en Haust-låt hvor Lars skulle synge helt likt som Vebjørn inn i en av våre tekster bare for humorens del.

Vi tenker at det kommer nok noe dritt fra Mayhem fordi vi har lagt på et klipp fra et intervju de har gjort med en amerikansk tv-kanal. I intervjuet er de drita fulle og alt går til helvete, de sier fuck you og masse greier. Vi ringte til de som hadde lagd intervjuet og spurte om det gikk greit. De sa at vi måtte spørre Mayhem, og det turde vi selvfølgelig ikke. Så vi bare la det på, forhåpentligvis går det fint.

Du sier at tekstene er først og fremst bare humor, er det kun kødd i tekstene?
Stort sett, for eksempel låten Sitter fast i hælvete. Den var egentlig en test for å se hvor mye han kan synge før vi syns det er teit. Han er kjempeflau over det! Det var egentlig sånn at vi skulle si nei, vi hadde veto, at han ikke kunne si for dumme ting. Også sa han «going to a party with Paul McCartney», det var egentlig en test, men så fikk han det gjennom. Det er mange sånne ting på skiva også. Det er mange linjer som er helt meningsløse.

Men, så er det ting som Reaction Formation, åpningssporet på plata som er et begrep innenfor psykologi, og Lars jobber med det da. Resten av låten handler ikke om det tror jeg, låten handler om en kompis av noen av de andre gutta som ble med i Al Qaeda, Hank Von Helvete og masse annet dritt.

Tekstene på plata er jo morsomme, småteite og alt det der, i tillegg til noen låter som f.eks I Got No Job som har et budskap inni der, til tross for at også den har humor i seg. Mener dere alt dere synger om, selv om det er humorbasert?
Ja, altså vi mener jo det vi sier. Alt vi sier er tull, det er ingen overordna visjon, men de tingene vi sier mye mener vi jo. I Got No Job er jo en låt som reflekterer halvparten av bandet, så den er troverdig. Please Kill Me er en kjærlighetslåt som omhandler en dame som alle vet historien om, det er den eneste damelåten vi har da. Socks And Shoes er jo reel, det handler om å bli forbanna selv om du kanskje ikke har noe å slåss for. Det er lov å være irritert på det banale også.