Øyafestivalen 2016 – dag 3: Gundelach, Trist Pike, Fatima Yamaha, Ivan Ave & Mutual Intentions, Section Boyz

Postet lørdag 13. august 2016

Trist Pike
Øyafestivalens tredje dag var dedikert til norsk alvorspop, Hevn Rock og Pokemon, house og omegn, ekte ekthet og britiske redningsboyz.

Foto: Trist Pike under strømbruddet på Biblioteket

Gundelach

Den alvorstunge norske synthpopen har i en årrekke vært tuftet på og utviklet videre fra Susanne Sundfør sin lyd på hennes andrealbum. For Gundelach sitt bidrag til sjangerparaplyen er det dog mot mer internasjonale artister og lyder tankene svever avgårde mot. Nå er det ikke slags at Kai Gundelach er en norsk pastisj av James Blake, men at deler av fundamentet til hans selvtitulerte ep/mini-album stammer fra den sarte briten er det lite tvil om. Der han skiller seg ut fra både nevnte Blake og den moderne norske poptradisjonen er bruken av synthene og måten låtene hans flyter fremfor å hele tiden jage nye crescendo.

På Sirkus fikk han vist nettopp dette til hans kanskje største publikum så langt. Sterke kutt fra nevnte ep/mini-album som hiten «Spiders», nydelige «Fjernsynet» og avslutningssporet «Alone in the Night» passet som hånd i hanske i det mørke konsertlokalet, samtidig viste de samme tre låtene frem svakhetene til Gundelach. Mye av hans resterende materiale, som forøvrig er både spennende og godt på plate, føles mer enn noe annet som jam-aktige broer mellom de nevnte tre låtene.

Den forsiktige naturen til mye av Gundelach sin musikk gjorde at disse broene ble noe mer utflytende enn jeg skulle ønske, og fokuset gled litt bort fra de gode kvalitetene i hva som skjedde på scenen. Likefullt var konserten hans en god opplevelse og et tydelig bevis på at han kommer til å være en viktig artist i tiden fremover.

karakter 7

Trist Pike

Å skrive om Trist Pike sin avsatte tid på Biblioteket som en enkeltstående ting blir vanskelig. Det startet som en prat mellom Trist Pike sin medlemmer, Eirik Kjøs Usterud (kanskje best kjent som @BeastieJoyce) og Svein Strømmen (kanskje best kjent som @leadingtherats og han som også var med å lage den boken om Mayhem), og Audun Vinger om hva Trist Pike er og hvilke band de to medlemmene liker og hva Hevn Rock er for noe. Så ble det en konsert, som rent rockehistorisk sett ble nokså perfekt da scenen fikk strømbrudd midt i tredje låt. Etter litt pokemon-spilling og sterk vitsing om det å fly kom strømmen tilbake og Trist Pike fikk kjørt gjennom en siste låt.

Sånn, da har man gått gjennom hva Trist Pike gjorde på Biblioteket. Da gjenstår bare et par spørsmål. Var det bra? Skulle det være bra? Er Trist Pike mer et kunstnerisk prosjekt som skal bety noe fra to mennesker som har tenkt mye, hardt og lenge på det å være et rockeband enn et faktisk band? Hvor går disse grensene?

Trist Pike har vist med sin låt «Allerede Død» at de faktisk mestrer både det tekstlige og musikalske. Fremføringen av nevnte låt viser at de klarer å presse ut sin dogmatiske, støyete lyd på overbevisende vis. I de minuttene det gikk før strømmen kom tilbake igjen lente jeg meg over til en av de jeg så konserten med og sa følgende; «Det som slår meg er at det her er jo faktisk bra bra, ikke bare konseptuelt bra», svaret jeg fikk var; «Ja, det må de passe seg for.»

Hvor Trist Pike sin vei fortsetter nå som de er blitt et ekte band og ikke bare idéen om et band vet jeg ikke, men at gruppens Hevn Rock var et forfriskende innslag i en ellers ganske så trygg Øya-tilværelse.

Karakter 8

Fatima Yamaha

Det har vært herlig å se at kunsten å gjøre et godt dj-sett har blitt tatt seriøst i Øya-programmet i år. Både The Black Madonna, Arca og Jamie XX har vist at det går ann å få det til å fungere i en norsk festivalsetting. Nederlandske Fatima Yamaha gjorde riktignok et live-sett, men musikalsk og stemningsmessig siktet også han seg inn på det dansbare mer enn det rent teksturbaserte segmentet av house og omegn. Bas Bron, mannen bak aliaset Fatima Yamaha klarte å dra i gang et dansegulv tydelig preget av smilende ansikt, noe som reflekterte tilbake på artisten selv. Det var ikke et ansikt eller en eneste kropp inne på Hi-Fi Klubben som ikke glødet under settet hans.

karakter 7

Ivan Ave & Mutual Intentions

Konserten til Ivan Ave og sitt crew Mutual Intentions var, som forventet, meget variert. Ivan Ave sin funksjon lå tettere opp mot en konferansier som også slo til med en vits eller fire enn en artist som skulle vise seg fram med all den brask og bram det innebærer. Mellom hver runde med låter fra hovedpersonen selv dukket det opp både gjesteartister og flere strekk hvor fokuset ble siktet mot andre deler av Mutual Intentions.

Dette gjorde konserten både varm, tilgjengelig og såkalt feelgood, samtidig som jeg egentlig håpet på en litt mer fokusert konsert. Ikke misforstå, Charlotte Dos Santos og de resterende gjestene gjorde gode opptreden med sine låter, men det forandrer ikke det faktum at konserten for meg huskes mer som en hyggelig opplevelse enn en konsert med større musikalske høydepunkt.

karakter 6

Section Boyz

Øyeblikket jeg var mest spent på gjennom hele dag tre av Øyafestivalen 2016 sparket i gang 20:50 i går. Section Boyz fra Sør-London steppet inn på to dagers varsel etter at Travis Scott fortsatte sin ferd mot å bli like stor Norgesvenn som Azealia Banks, og spørsmålet jeg trengte svar på var om publikum kom til å ta dem inn i varmen med så lite tid å forberede seg på. Don’t Panic, mixtapen de slo gjennom med for en god neve måneder tilbake fungerer som en enda tydeligere brobygger mellom den britiske grime-scenen og trap-uttrykket vi alle blir mer og mer kjent med ettersom sjangeren stadig stiger i popularitet.

Det var deilig å se det yngre segmenget av Øyafestivalens publikum omfavne den britiske bølgen for tredje gang i løpet av årets festivaldager. Section Boyz er definitivt mer (jeg skriver det her med fare for å høres ut som den hviteste hvitingen i historien) gangster når det kommer til rapteknisk fremgangsmåte enn det eksempelvis Skepta, Wiley, Kano og til dels Stormzy er. Sistnevnte ligger nok et sted i gråsonen mellom de mer kantete produksjonene til de førstnevnte og Section Boyz sin 808-refererende beats.

Section Boyz er et rap-crew først og rappere sist, ingen av dem er UKs neste store rap-talent, men sammen står de usedvanlig sterkt. Hooks på hooks (selv om de selv har en låt titulert «Who needs a hook?») og et energinivå som kun har blitt matchet av de andre britene som har vært innom Tøyenparken i år. Konserten til det femhodede (seks om du regner med djen) beistet fra Sør-London fungerte flere hakk bedre enn uinnvidde helt sikker tenkte da de ble hentet inn drøyt førtiåtte timer før konsertstart.

Karakter 9

– Roger Hansen