Trondheim Calling 2017: Dag 2

Postet lørdag 4. februar 2017

Heave Blood & Die
Forsiktige toner, voldsom støyrock, pen pop og hardtslående doom/stoner. Trondheim Calling 2017s andre dag viste frem et spennende breddesortiment av norske band.

Foto: Heave Blood & Die på Fru Lundgreen

Der den første dagen av Trondheim Calling 2017 plutselig stort sett handlet om rap ble dag to en smeltedigel av uttrykk. Helt fra forsiktig gitarklimpring på Moskus til støytung doom/stoner på Fru Lundgreen. Her er de konsertene NMHD så på Trondheim Calling 2017s andre dag og hvem av dem som imponerte mest.

Temporary

På den strengt tatt altfor lille scenen inne på baren Moskus stod duoen Temporary og spilte sine forsiktige toner. Musikken til Temporary er i store trekk bygd på varme vokalharmonier og lett gitarspill. Konserten på Moskus var mitt første møte med duoen og det jeg fikk ga utvilsomt mersmak. Låtene må sies å være av den enkle sorten, det var lite som stakk seg ut i løpet av konserten. Temporary er for øyeblikket bedre stemningssettere enn de er sterke låtskrivere. Fundamentet er likevel på plass, soundet. En slags forsiktig hybrid av Jonas Alaska og Sufjan Stevens sine mest nedstrippede låter. Et lovende steg inn i en forhåpentligvis spennende fremtid.

karakter 6

Barren Womb

Til tross for at det er røft regnet seks år siden Barren Womb dukket opp fra asken til Like Rats From A Sinking Ship så tenker jeg alltid at det skjedde for maks to år siden. En av grunnene er nok det at bandet er virkelig imponerende på hver eneste konsert jeg har fått sett. Duoens voldsomme støyrock treffer meg som like fersk, intuitiv og hardtslående som på første gang jeg så dem i kjelleren på Revolver tilbake i 2012.

Konserten på Olavshallen Lille Sal viste frem et Barren Womb som har raffinert sitt støyfulle kaos til å vekselsvis låte som et hyperenergisk Haust og et mer hensynsløst Slaves. Mange av låtene bygger på et fundament i groovefylt rock, forskjellen er bare at måten duoen spiller disse riffene er så hardt og øreskjærende at det slår hardere enn gitar/tromme-duoer flest får til. Vi fikk også servert smakebiter fra det neste albumet som spilles inn i Mars, og det lille vi fikk vekket utvilsomt interessen min.

Karakter 9

Haunted Mansions

Det har vært en god håndfull ferske artister under årets Trondheim Calling som har fått godt med lovord kastet etter seg før festivalstart. Et av disse er Haunted Mansions, et Trondheimsbasert band som signerte kontrakt med Riot Factory bare timer før Trondheim Calling sparket i gang. Bandet beskrives som hiphop-inspirert pop, noe konserten de gjorde på Rockheim delvis legimiterte. De største assosiasjonene jeg fikk av Haunted Mansions er til tross for denne hiphop-inspirasjonen band som Tame Impala, Broken Bells (her er jo Danger Mouse involvert) og enkelte låter fra Youth Lagoon sine plater.

Haunted Mansions er utvilsomt lovende, men de er også utvilsomt ferske. De kan fort bli viktige innenfor norsk halvpsykedelisk pop, det som etter min mening mangler er den sagnomsuste pakken. Live-opplevelsen blir litt for stillestående når det som skjer på scenen begrenser seg til tre musikere med strengeinstrumenter som står pent ved siden av hverandre helt foran på scenen, og en på tangenter som står langt bak dem i hjørnet. Musikken til Haunted Mansions er stemningsbyggende, men faller dessverre ørlite kort når den blir levert uten denne pakken rundt. Kanskje en trommeslager er noe å vurdere også, det kan utfylle de enkle og effektive beatsene Haunted Mansions svever på. Likevel kan man trygt si at de gjorde et godt førsteinntrykk.

karakter 7

Hajk

Det er litt rart å si det, fordi Hajk er fremdeles et band som er på vei opp og fram, men de leverer en av de mest ferdige helhetene på hele Trondheim Calling. Bandet har bare holdt på i gode to år og debutalbumet er ikke ute før i neste uke, samtidig er både sound, låter og live-uttrykk godt på plass. Konserten på Rockheim føyde seg inn i en liten håndfull konserter jeg har sett med dem, og for hver gang har de finslipt detaljene. Gårsdagens konsert viste bandet i et godt lys og blir nok stående igjen som en av konsertene de internasjonale delegatene i salen noterte seg på blokka.

Det er lite å utsette på verken samspillet, dynamikken og innlevelsen til Hajk, det eneste som ikke traff hundre prosent på Rockheim var nok lyden. Gitaren til vokalist/gitarist Preben Sælid Andersen kom ikke alltid så godt frem som jeg ønsket, men det er flisespikkeri. Det blir spennende å se hva som skjer videre for Hajk etter både Trondheim Calling og albumslippet neste uke.

Karakter 8

Heave Blood & Die

Siste konserten på dag to ble nede på Fru Lundgreen med det blytunge Tromsø-bandet Heave Blood & Die. Med et fundament i doom/stoner alá Melvins og Kyuss utvider de på disse grunnleggende idéene med både utforskende synth-bruk og effektpedaler som i mer dogmedrevne rockeband hadde blitt revet av pedalbrettet (jeg ser på deg Rainbow Machine). Alle de fem musikerne i Heave Blood & Die virket som de virkelig ville presse så tett opp mot sitt eget bristepunkt under hver låt, hardtslående og dynamisk.

Det er spennende å oppleve et ungt band i 2017 som presterer å skrive låter i et relativt satt sjangerspekter som både kan føye seg inn i doom/stoner-tradisjonen, samtidig som de utfordrer seg selv og forventningene til publikum så mye som de gjør. Heave Blood & Die imponerte stort nede i den trange kjelleren.

Karakter 9

– Roger Hansen