Trondheim Calling 2017: Dag 3

Postet søndag 5. februar 2017

Spielbergs fru lundgreen
Frenetisk kunst-rock fra Pom Poko, kalkulert alvor fra Dreamarcher og oppløftende, sterk og høylytt indierock fra Spielbergs preget den siste dagen av Trondheim Calling 2017.

Foto: Stappa sjappe på Fru Lundgreen under Spielbergs

Den tredje og siste dagen av Trondheim Calling 2017 gikk vekselsvis ut på å stifte nye bekjentskap og å møte gamle flammer. Konsertene til både Pom Poko, Dreamarcher og Spielbergs var første gang jeg fikk møte musikken til tre band jeg er svært nysgjerrige på. Samtidig som alle disse nye inntrykkene flommet inn i hodet mitt fikk jeg også se bruddstykker av konsertene til band jeg har opplevd en god del ganger.

Death By Unga Bunga sin avslutning på Rockheim er definitivt i topp fem konserter jeg har sett fra gutta fra Moss. De ti minuttene jeg fikk sett av Broen sin konsert på Olavshallen Lille Sal lover godt for bandets fortsettelse. I tillegg måtte jeg bare få oppleve en av festivalens største overraskelser, Heave Blood & Die, en gang til før de tar turen tilbake til Tromsø. Konserten på Avant Garden var like sterk som den på Fru Lundgreen dagen før, og her kom også synthen betydelig mer fram i lydbildet. Selv om alle disse var konsertopplevelser jeg satt pris på er det de konsertene jeg fikk sett ordentlig som fikk tankene til å spinne mest.

Pom Poko

Den Trondheimsbaserte kvartetten Pom Poko har hatt en midt sagt spennende uke. På mandag kom nyheten om at de var en av fire nominerte til årets Urørt-finale, noe som ga dem et aldri så lite snakkis-stempel under Trondheim Calling. Konserten de gjorde på Moskus på Torsdag krasjet dessverre med litt for mange andre konserter, men i går i Olavshallen Lille Sal fikk jeg endelig oppleve dem selv.

Pom Poko har til tross for sin for øyeblikket korte tid sammen bygget opp en god dynamikk seg i mellom. Det er den høyenergiske innfallsvinkelen Pom Poko har på både pop og rock, alá det man får fra band som Deerhoof, som gjør dem så fascinerende å følge med på. Battles-esque riffstrukturer, en vokalist som vekselvis bringer fram assosiasjoner til tidligere nevnte Deerhoof og Kathleen Hanna sin fremtoning både i Bikini Kill og Le Tigre.

Livetapningene av de utgitte låtene «It’s a Trap» og «Birthday» var betydelig mer intense enn studioversjonene. De soniske ytterpunktene de når på scenen er noe de bør prøve å fange også i studio når de etterhvert skal følge opp hypen de rir for øyeblikket. De to nevnte låtene står igjen som de store høydepunktene fra konserten, sammen med låten de selv beskriver som en ripoff av The Beatles – «Day Tripper». Kathleen Hanna-assosiasjonene kom sterkest fram på denne låten.

Det er liten tvil om at Pom Poko fortjener plassen i Urørt-finalen 2017. De har allerede etter bare et halvt års tid som band bygd en god forståelse og enighet om hva de vil gjøre som band. Hvordan de skal skrive låter, hvordan de skal vise seg selv fra sin beste side. Pom Poko har et av de sterkeste utgangspunktene fra et norsk band jeg har sett på en god stund.

Karakter 9

Dreamarcher

Trondheim Calling 2017s mest kalkulerte band var nok mest sannsynlig Dreamarcher. Nå er det ikke akkurat overraskende at band som praktiserer post-metal er dypt interessert i å ha full kontroll på alle elementene av både hvordan selve musikken låter og hvordan bandet fremstår rent imagemessig, det er nesten et dogme innen sjangeren. Dreamarcher sin konsert på Avant Garden viste klart og tydelig at det alvoret de la fram på sitt selvtitulerte album er noe de også vil følge opp fra konsertscenen.

I løpet av konserten fikk jeg en aldri så liten åpenbaring om hva Dreamarcher faktisk er, eller i hvert fall hva de kan bli. Kvartettens innfallsvinkel på post-metal er noen hakk tryggere enn det man ofte forbinder med sjangeren. Dreamarcher ligger i crossover-sonen mellom band som blant annet Cult of Luna og den mer lettspiselige metalen man har fått mye av fra de britiske øyer de siste ti årene. Hvis det er dit Dreamarcher vil, altså inn i dette crossover-sjiktet innen metal så er de på god vei allerede. Dynamikken mellom de mørkere partiene og de mer prog-pregede elementene i musikken dems kommer like godt frem live som på album, og gjør at de fanger oppmerksomheten min.

Personlig setter jeg enda mer pris på hakket mer voldsom post-metal, men Dreamarcher sin variant er likevel interessant, både på plate og i en live-setting. Bandet gjorde en god figur på Avant Garden og har posisjonert seg sterkt som en potensiell sterk eksportvare innen metal-segmentet.

karakter 7

Spielbergs

Nede på Fru Lundgreen var det både trangt og høyt da Spielbergs gjorde sin eneste konsert under festivalen. Bandet med medlemmer fra for mange flotte band til å begynne å nevne her gjorde en sterk opptreden i den lille rockekjelleren. Spielbergs sin oppløftende og energiske indierock bringer fram tydelige assosiasjoner til band som Japandroids, samtidig som de også jakter en del andre høyder enn det den kanadiske duoen er ute etter. De har en sterk og dyp forståelse for sjangeren de opererer i, noe som virkelig kommer frem når de spiller låtene sine live.

Spielbergs sin konsert på Trondheim Calling 2017 var det argumentet jeg trengte fra dem. Låtene de har gitt ut til nå har alle vært sterke, og det virker som bandet har en gjennomført overordnet tanke om hva de er ute etter å oppnå. Likevel er det først nå etter å ha opplevd dem live at jeg skjønner hvor mye de mener det de lager. En sterk oppvisning i hvordan man spiller høylytt, skingrende og følelsestung indierock.

Karakter 8

– Roger Hansen